Hvorfor barn ikke bør spesialisere seg for tidlig
For å lære spillet må barn få prøve seg i ulike posisjoner.
Det tar ikke lang tid før posisjonene begynner å sette seg på et ungdomslag.
Treneren blir kjent med spillerne, ser hvor de føler seg trygge og bygger videre derfra. En tydelig rolle hjelper spilleren, og den hjelper laget.
Det er ofte slik tidlig spesialisering begynner. Ikke som et bevisst valg, men fordi noe fungerer.
En spiller gjør det bra i én posisjon og får spille der igjen neste uke. Og uken etter. Etter hvert snakker vi ikke lenger bare om hvor barnet spiller, men om hva barnet er. Forsvarer, midtbanespiller, angriper eller keeper.
For et barn som fortsatt holder på å lære spillet, kan det skje altfor tidlig.
Bygg bredde før spesialisering
Spesialisering er en naturlig del av spillerutviklingen. Når spillerne blir eldre, blir rollene tydeligere, og det gir mening å fokusere mer på én eller to posisjoner.
Men først trenger de et bredt grunnlag.
Fram til 11er-fotball er det mye å hente på å oppleve spillet fra ulike posisjoner. Ikke fordi alle barn må spille overalt, men fordi ulike roller gir erfaring med ulike deler av spillet.
Å spille flere posisjoner kan også hjelpe en spiller med å forstå hovedposisjonen sin bedre. Man ser hva medspillerne trenger, hvordan rom endrer seg og hvordan valg i én del av banen påvirker det som skjer videre.
Mye av denne forståelsen kommer av å ha opplevd det selv.
Du oppdager bare det spilleren får mulighet til å vise
Det er også et annet problem med å spesialisere seg for tidlig.
Hvis et barn alltid spiller i samme posisjon, får treneren først og fremst se hvordan barnet fungerer akkurat der.
Det kan bli et mønster. Spilleren gjør det bra, så spilleren fortsetter der. Og fordi spilleren fortsetter der, blir det få muligheter til å oppdage hva mer som kan utvikles.
Når et barn er ni eller ti år, vet vi fortsatt svært lite om hvilken spiller det etter hvert vil bli.
Barn utvikler seg i ulikt tempo. Fysiske forutsetninger endrer seg, men det gjør også teknikk, koordinasjon, selvtillit og forståelse av spillet.
Det som fungerer best i dag, sier ikke nødvendigvis hvor spilleren vil være best om flere år.
Den vanskeligere delen av trenerjobben
Det er ganske lett å se hva en spiller allerede gjør bra. Det vanskeligere er å se hva spilleren fortsatt trenger muligheten til å utvikle.
Noen ganger betyr det å ikke velge den enkleste løsningen til neste kamp.
I en uvant posisjon kan avgjørelsene ta lengre tid, og plasseringen på banen sitter kanskje ikke naturlig med en gang. En annen spiller kunne kanskje løst oppgaven bedre den dagen.
Det er en del av læringen.
Posisjoner trenger også kontinuitet. Å flytte barn rundt uten å gi dem tid til å forstå en rolle, skaper ikke automatisk bedre spillere. Målet er ikke å samle på flest mulig posisjoner.
Målet er å holde nok dører åpne mens barna fortsatt bygger forståelsen sin av spillet.
Når spillerne nærmer seg 11er-fotball og spesialisering blir mer relevant, er det verdifullt å allerede ha sett fotballen fra flere steder på banen.
En posisjon kan være barnets oppgave i dag. Den trenger ikke å definere hvilken spiller barnet blir.