FairSub / Blogg

De fleste trenere tenker nøye gjennom minuttene i en enkelt kamp, og vi går gjennom grunnprinsippene i vår guide til lik spilletid. Langt færre tenker på hvem som blir tatt ut til å spille i det hele tatt. Det andre spørsmålet betyr mer enn de fleste av oss er klar over, og det er nesten helt usynlig uten et system som gjør det synlig.

Her er problemet. Og her er hvordan du begynner å løse det.

De to sidene av rettferdighet

Bak spørsmålet "er jeg en rettferdig trener?" gjemmer det seg to ulike spørsmål.

Innenfor én kamp. Av barna som spiller denne kampen, får hvert av dem omtrent like mange minutter? Det er det de fleste trenere mener når de snakker om rettferdig spilletid, og det er det de fleste apper måler.

Over sesongen. Av alle barna i troppen, blir alle tatt ut til kamper i omtrent samme grad? Eller mangler de samme navnene stille på kamplista uke etter uke?

Du kan lykkes godt med det første og dårlig med det andre. En trener som roterer perfekt under kampen, men som likevel lar de samme tre barna stå utenfor troppen uke etter uke, har et rettferdighetsproblem som ingen rotasjon kan løse.

Dette ligger tett opp mot hvordan norsk barnefotball allerede tenker. Norges Fotballforbund slår fast at "i barnefotballen skal alle spillere spille tilnærmet like mye", og i trenervettreglene heter det like enkelt: "Alle er like mye verdt. Jeg sprer både spilletid og oppmerksomhet." Å spre oppmerksomheten handler ikke bare om minuttene på banen, men om hvem som i det hele tatt blir tatt med.

Hvorfor uttaket gjør mer vondt enn minuttene

Hvis barnet ditt får 12 minutter når det kunne ha fått 28, blir det skuffet. Hvis barnet ditt ikke blir tatt ut i det hele tatt, kan det kjennes mye tyngre. De to følelsene ligger ikke engang på samme skala.

Forskningen på sosial utestenging peker i én tydelig retning. Følelsen av å bli holdt utenfor kan aktivere de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Barn kan lett lese et uteblitt uttak som et budskap: jeg er ikke ønsket på dette laget. Det budskapet lander hardere enn "du spilte mindre i dag".

Og budskapet forsterker seg selv. Et barn som går glipp av tre kamper på rad, trekker seg unna på treningen. Et barn som trekker seg unna på treningen, henger enda lenger etter. Et barn som henger enda lenger etter, blir tatt ut enda sjeldnere. Til slutt kan spiralen ende med at barnet slutter.

Regnestykket er verre enn det ser ut

Si at du har 14 spillere og en tropp på 10 til kamp. Hver kamp blir 4 spillere stående utenfor. Hvis du tok ut tilfeldig, ville hver spiller gå glipp av hver tredje eller fjerde kamp. Over en sesong på 20 kamper blir det 5 til 7 kamper man går glipp av per spiller, jevnt fordelt.

I virkeligheten tar trenere sjelden ut helt tilfeldig. Treneren som umerkelig lener seg mot de "pålitelige" spillerne, eller barna som alltid kommer på trening, eller de som ikke klager, ender opp med en fordeling der noen barn går glipp av null kamper og andre går glipp av åtte eller ni.

Åtte tapte kamper på en sesong tilsvarer omtrent 200 minutter tapt utviklingstid, selv om rotasjonen er perfekt når de barna først spiller. Det kan bli et mye større gap enn noe som skjer innenfor én enkelt kamp.

Det har et navn: toppning

Norsk fotball har et ord for dette. Norges Fotballforbund definerer toppning som "en seleksjon knyttet til kampen, hvor enkelt spillere får vesentlig mer spilletid enn andre, basert på ferdighetsnivå per dato". Legg merke til at både uttaket og minuttene ligger i samme begrep: en seleksjon knyttet til kampen, og det å gi noen vesentlig mer spilletid.

Og holdningen er klar. NFF slår fast at "topping er resultatbasert og ikke mestringsbasert", og at "dette skal ikke forekomme i barnefotballen". Det gjelder hele barnefotballen, fra 5 mot 5 for de yngste til 7 mot 7 og 9 mot 9 for 10- til 12-åringene. Verdigrunnlaget bak er "flest mulig, lengst mulig, best mulig", og et barn som stadig blir stående utenfor troppen, får verken det ene eller det andre.

Skjevheter å se etter

De fleste skjevheter i uttaket er ikke vond vilje. Det er en trener som prøver å gjøre sitt beste under press og faller tilbake på mønstre som føles trygge. De vanligste:

Det pålitelige barnet. Du tar ut barna du stoler på dukker opp, lytter og spiller. Barna som er litt kaotiske eller sosialt sjenerte, blir forbigått. Over en sesong spiller det kaotiske barnet halvparten så mange kamper som det pålitelige.

Den tøffe kampen. Når dere møter en sterk motstander, tar du ut den sterkeste troppen din. Når motstanderen er svak, tar du ut mer inkluderende. Resultatet: barna som trenger mest kamperfaring, får den sjeldnest, fordi de bare spiller de lette kampene. Og i barnefotballen finnes det verken tabell eller resultat å beskytte, så den tøffe kampen er egentlig bare enda en anledning til å la alle få spille.

De synlige foreldrene. Foreldre som er til stede, hyggelige og hjelpsomme, har en tendens til å få barna sine tatt ut litt oftere. Barna der foreldrene slipper av og kjører igjen, eller ikke er der i det hele tatt, glir mot kanten av troppen.

Treningsoppmøtet. "Kommer du ikke på treningen, får du ikke spille kamp" høres rettferdig ut, men det straffer oftest barna der familien har minst fleksibilitet. Et barn som går glipp av tirsdagen fordi en forelder jobber natt, blir straffet for noen andres kalender.

Ingen av disse mønstrene gjør deg til en dårlig trener. De gjør deg til et menneske. Løsningen er ikke skyld. Den er å gjøre mønsteret synlig.

Slik følger du opp uttaket

Den enkleste metoden: en kolonne i lagets regneark for hver kamp, merket J eller N for om hver spiller ble tatt ut. Etter 5 kamper sorterer du på totalt antall J. Navnene nederst er de du bør tenke på før neste kamp.

Litt bedre: en prosent. Hvis dere har spilt 10 kamper og en spiller har blitt tatt ut til 6, er kampfrekvensen 60 prosent. Hvis lagsnittet er 78 prosent, ligger den spilleren under snittet. Hvor langt under, og hvor lenge, avgjør om du bør gjøre noe.

Enda bedre: et visuelt signal som ikke krever at du regner selv. Grønt når en spillers kampfrekvens ligger nær lagsnittet. Gult når den ligger litt under. Rødt når den ligger klart under. De eksakte grenseverdiene betyr mindre enn at signalet er der i det øyeblikket du gjør neste uttak.

Uansett hvordan du gjør det, er prinsippet det samme. Du kan ikke rette opp et mønster du ikke kan se.

Samtalen med spilleren som stadig går glipp av kamper

Hvis tallene dine viser at en spiller konsekvent blir stående utenfor, så snakk med vedkommende. Ikke foran de andre. Ikke etter en kamp der barnet spilte 5 minutter. Privat, rolig og med nysgjerrighet.

"Jeg har lagt merke til at du har sittet på innbytterbenken mer enn jeg skulle ønske. Jeg vil sørge for at du får mer spilletid. Er det noe på treningen jeg bør vite om?"

Noen ganger forteller spilleren deg noe som forklarer det. Noen ganger ikke. Uansett sier samtalen én ting til barnet som betyr mer enn noen minutter du gir det: jeg ser deg.

Det samme underlaget tar du med til foreldresamtalen, rolig og etter kampen. Vår guide om hvordan du forklarer bytteplanen din for foreldrene går gjennom det manuset i sin helhet.

Hva rettferdighet på begge sider bygger

Når du begynner å måle begge sider, endrer laget ditt seg. Ikke fordi rotasjonen blir bedre, selv om den kan gjøre det. Men fordi barna som pleide å gli mot kanten av troppen, begynner å dukke opp. De trener hardere. De tror at de hører til. Noen av dem blir de sent modne som endrer hele lagets bane.

Rettferdig spilletid holder hvert barn i kampen. Rettferdig uttak holder hvert barn i idretten.