FairSub / Blogg

Du vil at alle barna skal få omtrent like mye tid på banen. Det er fem minutter igjen av første omgang, du har 14 barn i troppen, og du prøver å huske hvem som har sittet lengst samtidig som du følger spillet og gjør neste bytte klart. Høres det kjent ut?

Rettferdig spilletid er det rette å gjøre i barnefotballen. Det er også en av de vanskeligste tingene å få til underveis i kampen, ikke minst fordi de fleste barnelag i Norge trenes av foreldre som stiller opp på dugnad, ikke av fulltidstrenere. Derfor må det være enkelt å fordele tiden rettferdig, selv midt i alt det andre som skjer på sidelinjen. Slik får du det til å fungere når kampen er i gang.

Hvorfor rettferdig spilletid betyr noe i denne alderen

Barn mellom 6 og 12 år utvikler seg raskt og i ulikt tempo, og spilletid har mye å si for hvor mye de lærer. Barnet som sitter på benken store deler av kampen, går ikke bare glipp av moroa. Det går glipp av ballberøringer, valg og mestringsfølelse som bygger seg opp gjennom en hel sesong.

Det er også utgangspunktet i norsk barnefotball. NFFs visjon er «Fotball for alle – Glede, drømmer og fellesskap». Retningslinjene skal gi flest mulig barn gode fotballopplevelser, trygge rammer og mulighet til å utvikle seg, der trygghet, mestring og glede settes foran resultatet.

I denne alderen er utvikling viktigere enn tabellplasseringen. Når alle får spille mye, får flere barn mulighet til å lære, oppleve mestring og kjenne seg som en del av laget.

Hva norsk fotball faktisk sier

Dette er ikke bare et godt prinsipp. Det står svart på hvitt i NFFs retningslinjer for barnefotballen. I retningslinjene heter det at «i barnefotballen skal alle spillere spille tilnærmet like mye». Det gjelder gjennom hele barnefotballen, fra de yngste og opp til og med året barnet fyller 12.

NFF er like tydelig på den andre siden av samme sak. Å toppe laget, altså å gi de antatt beste barna mye mer spilletid, hører ikke hjemme her: «Topping er resultatbasert og ikke mestringsbasert. Dette skal ikke forekomme i barnefotballen.» Verdt å merke seg er at dette er en nasjonal retningslinje for hvordan barnefotballen skal drives, ikke en paragraf i spillereglene som dommeren håndhever. Klubben skal legge rammene i sportsplanen, og trenerteamet gjør prinsippet til praksis i kamp.

Spørsmålet er altså ikke om du skal fordele spilletiden rettferdig, men hvordan du får det til gjennom en hel kamp. Resten av denne guiden handler om nettopp det.

Matematikkproblemet

Si at du har 8 barn til en kamp i 5 mot 5, spilleformen for åtte- og niåringer. Kampen varer 50 minutter (2 × 25), og det er 5 plasser på banen, keeperen medregnet. Det gir 250 spilleminutter å fordele, omtrent 31 minutter per barn ved helt jevn fordeling. Med åtte barn er tre på benken om gangen og må roteres inn. I praksis trenger ikke alle ende på nøyaktig samme tall. Målet er at forskjellene blir små og ikke systematisk rammer de samme barna.

Kampen har én pause. Skal alle få omtrent like mye tid, må du derfor som regel også planlegge bytter inne i omgangene. I 7 mot 7 (10–11 år) spilles 2 × 30 minutter, og i 9 mot 9 (12 år) 2 × 35 minutter, men prinsippet er det samme.

I 9 mot 9 med en større tropp blir det flere barn, flere posisjoner og mer å holde oversikt over. Da blir det vanskeligere å fordele minuttene på følelsen alene. Du må holde styr på hvem som har spilt hvor mye, hvem som nettopp kom av, og hvem som har ventet lengst, samtidig som du leder kampen.

Strategi 1: Planlegg byttene på forhånd

Skriv ned bytteplanen før kampen:

1. Skriv opp alle spillerne
2. Del kampen inn i planlagte byttetidspunkter (for eksempel fire eller fem gjennom kampen)
3. Gi hver spiller sine bolker
4. Skriv den ut, laminer den, og tape den fast på notatblokken

Det fungerer, men faller fra hverandre når en spiller blir skadet, du må justere taktisk, eller du rett og slett glemmer hvilken bolk du er i hvis du blir avbrutt eller noe uventet skjer.

Strategi 2: Tell underveis

Ha en notatblokk og noter spilte minutter for hver spiller. Hvert tiende minutt sjekker du hvem som har minst tid, og bytter det barnet inn.

Bedre enn ingenting, men du holder fortsatt styr manuelt mens kampen pågår. Én distraksjon, og du mister oversikten.

Strategi 3: Faste byttepar

Par opp barna. Ett på banen, ett på benken. De bytter ved faste mellomrom: hvert åttende minutt, hvert tiende minutt. Enkelt for treneren, og barna forstår det.

Begrensning: faste byttepar kan fungere når hver spiller har en tydelig erstatter. Men metoden blir fort skjev hvis noen står i mål, blir skadet eller spillerne i parene får ulike roller, og parene må også varieres mellom kampene. Med 10 spillere i 7 mot 7 har du tre på benken. Du kan lage tre byttepar, men fire spillere blir stående utenfor selve parsystemet. Derfor trenger du fortsatt en plan for hele troppen.

Strategi 4: Bruk et verktøy som regner for deg

Apper laget for barnefotball kan regne ut bytteplaner i sanntid ut fra samlet spilletid. Du legger inn troppen og oppstillingen, og appen foreslår hvem som skal inn, hvem som skal av, og når.

Fordelen med en plan som oppdateres underveis, sammenlignet med et statisk skjema satt før avspark, er at planen tilpasser seg når noe endrer seg i kampen. En spiller blir skadet. Du hopper over et bytte fordi laget er under press. Et keeperbytte forskyver rotasjonen. Et statisk skjema klarer ikke å hente seg inn etter noe av dette. En utregnet plan regner om resten og holder forskjellene så små som mulig.

Det er forskjellen mellom en timer og en plan. En timer teller. En plan tilpasser seg. Vi går gjennom forskjellen i hvorfor byttetimeren din svikter laget.

Tips som fungerer uansett metode

Kommuniser planen før kampen. Si til barna: «Alle kommer til å spille omtrent like mye i dag. Hvis du sitter på innbytterbenken, er du snart på igjen.» Det gjør ventingen mer forutsigbar for barna og reduserer usikkerheten rundt benken. For den lengre foreldresamtalen, se guiden vår til hvordan du forklarer bytteplanen for foreldre.

Følg keepertid og utespillertid hver for seg. Keepertid er reell spilletid og gir viktig læring. Hvis barna bytter på å stå i mål, kan det likevel være nyttig å følge keepertid og utespillertid hver for seg. Da ser du om noen barn får vesentlig mindre erfaring som utespillere enn resten.

Ikke bruk benken som straff. Det er fristende å sette et barn på benken hvis det virker urolig, ukonsentrert eller lite involvert. I barnefotballen bør du bruke andre virkemidler. Benketid som straff kan gjøre spilletiden til en belønning eller straff, i stedet for en mulighet til å delta og lære.

Følg med over hele sesongen, ikke bare én kamp. Hvis en spiller går glipp av en kamp på grunn av sykdom, trenger det ikke å «ta igjen tid» neste kamp. Men hvis de samme tre barna gang på gang får fem minutter mindre hver kamp, summerer det seg opp. Et enkelt regneark eller en kamphistorikk i en app løser dette.

Ikke glem: hvem som tas ut betyr også noe

Lik spilletid innenfor én kamp er sentralt. Men det finnes et like viktig spørsmål de fleste trenere aldri tenker på å stille. Er det de samme barna som blir stående utenfor kamp etter kamp?

Et barn kan få en rettferdig del av minuttene når det er med, men likevel få langt færre kampmuligheter hvis det oftere står utenfor troppen. Flere kamper utenfor troppen betyr færre muligheter til å delta og utvikle seg.

Følg med på uttak til kamp over hele sesongen, ikke bare minuttene i hver enkelt kamp. Hvis du legger merke til at de samme navnene gang på gang mangler i troppen, er det et mønster verdt å ta tak i.

Det viktigste

Rettferdig spilletid i barnefotballen er ingen luksus. Det er et ansvar. Barn utvikler seg i ulikt tempo, og derfor bør dagens ferdighetsnivå ikke avgjøre hvem som får mest tid på banen.

Jobben din er ikke å vinne lørdagens kamp. Den er å gi hvert barn gode fotballopplevelser og reelle muligheter til å delta, lære og utvikle seg.